Vårjakt på ender - risiko for biologisk mangfold og dyrevelferd

Det er hovedbudskapet i en risikovurdering som VKM har gjort for Miljødirektoratet.

Bakgrunn

Vårjakt på ender, på nordsamisk kalt lodden, er del av samisk jakt- og fangsttradisjon. I Norge har vårjakt i mange år vært tillatt i Kautokeino kommune med hjemmel i unntaksbestemmelsen i viltlovens § 15, og det blir tildelt jaktkvoter for hanner av flere andearter.

Vårjakt kan være i konflikt med forvaltningsprinsippet i naturmangfoldloven, som fastsetter at aktiviteter som gir unødig skade og lidelse på ville dyr og deres reir, bo og hi skal unngås. Vårjakt kan også være i konflikt med viltloven, som stadfester at det ikke bør jaktes i hekke- og yngletiden.

Miljødirektoratet ba VKM om å vurdere hvilken risiko vårjakt kan utgjøre for biologisk mangfold og dyrevelferd hvis jaktuttaket er like stort som følgende hypotetiske kvoter: 150, 300 og 500 hanner av seks arter – stokkand, siland, svartand, havelle, toppand og sjøorre.

VKM ble også bedt om å peke på relevante risikoreduserende tiltak.

Hva har VKM gjort?

VKMs prosjektgruppe definerte negativ påvirkning på biologisk mangfold og dyrevelferd for de lokale bestandene av de seks andeartene og andre trekkende vannfugler. Negativ påvirkning på biologisk mangfold er definert som negativ påvirkning på bestandenes livskraftighet, det vil si overlevelsesevne og levedyktighet.

Prosjektgruppa samlet data ved litteratursøk og rapporter fra Kautokeino kommune til Finnmarkseiendommen, og jaktstatistikk fra Statistisk sentralbyrå.

Prosjektgruppa lagde modelleringer av scenarioer for en rekke forhold, som for eksempel ulike kvoter og jaktuttak, endringer i overlevelse utenfor jakttiden(e) og redusert hekkesuksess på grunn av forstyrrelser, for å få kunnskap om hvordan bestandene kan reagere når betingelsene endres. Modelleringen ga innsikt i hvilke opplysninger forvaltningen trenger for å beregne effekt av vårjakt på bestandene og avgjøre jaktkvoter.

Konklusjoner

-Enhver jakt på de lokale bestandene av sjøorre, svartand og havelle vil medføre høy risiko for overlevelsesevnen til de lokale bestandene, fordi bestandene i utgangspunktet er små, artene er i nedgang og er sårbare eller nær truet, sier Bjørnar Ytrehus, som er faglig leder av prosjektgruppa.

Sikkerheten på konklusjonen er middels.

-For toppand, stokkand og siland varierer konsekvensene med hvor store bestandene er lokalt, og størrelsen på jaktkvoten. Uansett er alle våre konklusjoner usikre på grunn av flere kritiske kunnskapsmangler, sier Ytrehus.

Når det gjelder dyrevelferd, konkluderer VKM med at risikoen er større hvis det jaktes både vår og høst, enn om det bare jaktes i én sesong.

Vårjakt medfører ikke større risiko for dyrevelferd enn høstjakt for ender det jaktes på, så lenge den ikke foregår på størstedelen av åpne råker i vassdragene i området.

-Hvis det er tilfellet, vil vårjakten med stor sannsynlighet forårsake alvorlig forstyrrelse av et stort antall ender, og dermed være en risiko for velferden, påpeker Ytrehus.

Risikovurderingen er godkjent av VKMs faggruppe for biologisk mangfold, supplert med et medlem fra faggruppa for dyrehelse og dyrevelferd.