Fremmede organismer og handel med truede arter (CITES)

Karplanter som ikke er stedegne – vurdering av følger for biologisk mangfold

Bestilt:

Rapportnr: 2021:15

Publisert: 25.06.2021

Hovedbudskap:

Å bruke frø samlet inn fra lokale populasjoner ved utplanting av karplanter, gir lavest risiko for uheldige følger for biologisk mangfold. En radius på ti km fra utplantingsstedet er en god tommelfingerregel for hva som kan regnes som «lokal», men dette varierer mellom arter.


Det konkluderer Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM), som har vurdert mulige negative effekter på biomangfold ved å bruke lokale, lokalt fremmede eller arter og populasjoner med en annen opprinnelse.

Arbeidet er gjort for Miljødirektoratet.

Utplanting i stor skala

I uminnelige tider har frø blitt spredt med husdyr, noe som trolig har ført til at lokale tilpasninger har blitt utvannet for mange karplanter.

I dagens Norge foregår utplanting av karplanter til annet enn produksjon av mat og fôr i stor skala. De aller fleste inngrep i naturen, som bygging av veier og annen infrastruktur, restaurering av militære øvelsesområder, reetablering og vedlikehold av semi-naturlige enger eller grønne tak på hus og hytter, innebærer en eller annen form for tilbakeføring av vegetasjonen.

Vanskelig å definere "stedet"

Stedegne planter, altså de som allerede finnes på stedet, er best tilpasset til å vokse der, og gir minst risiko for negative ringvirkninger på miljøet. Det er imidlertid vanskelig å definere «stedet» fordi karplantearter har ulike vokseformer, ulike krav til miljø og klima, og ulik spredningsøkologi. Det gjør at størrelsen på «stedet» varierer.

Selv nært beslektede karplantearter kan ha relativt forskjellige karaktertrekk, for eksempel sprednings- og vekstform.

Ulike negative effekter

Når lokalt tilpassede planter blandes med planter fra andre områder, er det viktig å ta hensyn til plantenes genetikk. Genetiske endringer kan føre til at lokale tilpasninger går tapt, som igjen kan føre til at arten blir utkonkurrert av andre arter.

Genetiske endringer kan også føre til endring i ploididnivå (kryssing av planter av samme art, men som har ulikt antall kromosomer), eller hybridisering med andre arter eller underarter.

Unngå problemarter

På grunn av begrenset kunnskap om karplantenes genetiske struktur, er det ikke mulig å definere et klart sett med arter som kan benyttes uten noen kjent risiko, konkluderer VKM.

- Det viktigste er imidlertid å unngå problemarter, og å legge til rette for at alle arter kan vurderes opp mot ett sett enkle kriterier, sier Anders Nielsen. Han har vært faglig leder av arbeidet.

VKM har laget et flytskjema med fem kriterier til hjelp for alle som skal restaurere eller rehabilitere natur etter inngrep i å vurdere om en art eller populasjon egner seg for utplanting, og hvilke sider ved arten som eventuelt må risikovurderes før utplanting.

Nielsen fremholder at kriteriesettet også kan brukes for å identifisere hvilke aspekter ved arten som bør risikovurderes for å kunne avgjøre om de egner seg for utplanting i et gitt område.

-I sum anser vi at det er trygt å plante ut arter som ikke blir definert som invaderende eller problematiske på andre måter, og som allerede finnes i regionen. Det forutsetter at man bruker lokale populasjoner, eller populasjoner som kommer fra tilsvarende områder.

-Det er også viktig å vurdere om det er fare for at plantene kan hybridisere med andre arter i området og om frøene som plantes ut har ulikt ploidinivå enn plantene som vokser der i dag, sier Nielsen.

VKMs faggruppe for fremmede organismer og handel med truede arter (CITES) er ansvarlig for vurderingen.


Kontakt

Anders Nielsen

Nestleder for faggruppen for fremmede organismer og handel med truede arter. Ph.d.

M: 91 35 04 35

Vitenskapskomiteen for mat og miljø

T: 21 62 28 00
@: vkm@vkm.no

 

Postboks 222 Skøyen
0213 Oslo

Organisasjonsnummer:
983 744 516


Nettredaktør: Tanya Kristiansen
Ansvarlig redaktør: Ingrid M. Høie