Antibiotikaresistente bakterier: Er det bare antibiotikaens skyld?

16. oktober 2017

Bilde av hånd som holder skål med bakterier

Det er ikke noe nytt at bakterier blir resistente mot antibiotika – det er et naturlig fenomen. Det som er nytt er at stadig flere bakterier er resistente. En årsak er høyt forbruk av antibiotika. Men det er ikke bare antibiotikaens skyld: Kjemiske forbindelser som biocider og tungmetaller, kan også føre til utvikling av antibiotikaresistens.

Av Siamak Yazdankhah, prosjektleder i VKM. Publisert første gang 22. desember 2016.

Antibiotika brukes til å behandle og forebygge sykdom hos mennesker, dyr og planter. Bakterier er levende organismer som endrer gener kontinuerlig. De er derfor i stand til å tilpasse seg nye levekår raskt. Bruk og feil bruk av slike legemidler kan føre til at bakterier blir resistente.

Antibiotikaresistente bakterier er som regel ikke mer smittsomme eller sykdomsfremkallende enn andre bakterier, men resistente bakterier er vanskeligere å behandle. Samtidig med at stadig flere bakterier blir resistente, har utviklingen av nye antibiotika stoppet opp. Antibiotikaresistens er et alvorlig samfunnsproblem.

Du kan lese mer om hva antibiotikaresistens er her.

Kjemiske forbindelser som biocider og tungmetaller, kan også føre til utvikling av antibiotikaresistens.

Hva er biocider?

Biocider har samme formål som antibiotika: Å hemme veksten til andre bakterier og mikroorganismer, eller drepe dem.

(Blogginnlegget fortsetter under bildet.)

Biocider finnes blant annet i desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler. Desinfeksjonsmidler virker mot flere organismer (bredspektret). De brukes til å desinfisere hud og overflater av ulike typer utstyr. Biocider tilsettes også såper, tannkremer, kosmetikk, tekstiler og plastprodukter.

Det er først og fremst desinfeksjonsmidler og antiseptiske midler som har potensial til å utvikle antibiotikaresistente bakterier.

Du kan lese mer om biocider her. lenke til et annet nettsted, åpnes i nytt vindu

Hva er tungmetaller?

Tungmetaller, eller rettere sagt giftige metaller, finnes i miljøet og tilføres miljøet. Eksempelvis tungmetallene sølv, arsen, kadmium, kobber, kvikksølv og sink har antimikrobiell effekt og kan utvikle resistens.

For eksempel blir nanosølv brukt i produksjon av klær for å hemme vekst av bakterier og hindre svettelukt. En del av sølvet havner i avløpsvannet og spres videre til miljøet.

(Blogginnlegget fortsetter under bildet.)

Bakterier er tilpasningsdyktige og kan relativt raskt utvikle metoder for å motstå et desinfeksjonsmiddel eller et tungmetall.

Du kan lese mer om hvordan bakterier blir resistente her.

Er det sammenheng mellom resistens mot biocider/tungmetaller og resistens mot antibiotika?

Svaret er ja. Når bakterier blir resistente mot tungmetaller og biocider, kan de samtidig bli resistente mot antibiotika.

Både bruk og feilbruk av antimikrobielle midler, og bruk og feilbruk av kjemiske forbindelser som biocider og tungmetaller, legger grunnlag for resistensutvikling hos bakterier.

Risikovurderinger fra VKM

VKM har gjort flere risikovurderinger som handler om utvikling av resistens hos bakterier på grunn av biocider eller tungmetaller:

Risikovurdering av bruken av triklosan i kosmetiske produkter (2005)
Vurdering av triklosan i forhold til utvikling av antibiotikaresistens (2006)
Risikovurdering av kvartære ammoniumforbindelse (QAC) i kosmetiske produkt (2009)
Risikovurdering av klorheksidin i kosmetiske produkt (2010)
Sink og kobber i produksjonen av gris og fjørfe – stoffenes skjebne og effekter i næringskjede og miljø (2014)
Kjemiske stoffer og deres rolle i utvikling av antimikrobiell resistens, en litteraturstudie (2016)

Du kan lese mer om hva antibiotikaresistens er her.

Følg oss