Hopp til innhold Hopp til søk

Faggruppen for forurensninger, naturlige toksiner og medisinrester

    
Risikovurdering av organiske tinnforbindelser i sjømat
Risikovurdering av organiske tinnforbindelser i sjømat
Foto: iStockphoto

Faggruppen for forurensninger, naturlige toksiner og medisinrester i matkjeden (Faggruppe 5) har ferdigstilt en ny risikovurdering om organiske tinnforbindelser i sjømat. Risikovurderingen skal inngå i dokumentet ”Grunnlag for å vurdere sjømat fra forurensede havner og fjorder (05/509-1)” som er et verktøy/hjelpemiddel for Mattilsynet i håndteringen av saker relatert til forurenset sjømat.

Organiske tinnforbindelser (OTC eller organotin compounds) er en gruppe forbindelser som blant annet omfatter tributyltinn (TBT), trifenyltinn (TPT) og dibutyltinn (DBT). TBT og TPT har siden 60-tallet blitt brukt i begroingshindrende maling til skip og som treimpregneringsmiddel, konserveringsmiddel og bindemiddel. 

Som følge av at TBT og TPT tidligere ble brukt som bunnstoff til skip opptrer både disse forbindelsene og deres nedbrytningsprodukter i forhøyede konsentrasjoner i sedimenter nær skipsverft, marinaer, trafikkerte havner og skipsleier.

Eksponering for tinnorganiske forbindelser fra sjømat er ikke et generelt problem selv for høykonsumenter av sjømat i Norge. Basert på kjente forekomster i Norge og Europa kan selvfangst av sjømat fra forurensede områder kombinert med høyt sjømatkonsum medføre overskridelse av tolerabelt inntak (TDI) for tinnorganiske forbindelser.

Det er i dag ikke fastsatt grenseverdier for organiske tinnforbindelser i sjømat som Mattilsynet kan bruke i sin håndtering. Faggruppen har derfor beregnet seg frem til nivåer av organiske tinnforbindelser som sjømat kan inneholde før TDI for disse stoffene overskrides.

Fisk kan inneholde ca 75 µg tinnorganiske forbindelser/kg fisk, uttrykt som massen til tinn, uten at høykonsumenter av fisk overskrider TDI for tinnorganiske forbindelser. Det er avdekket langt høyere nivåer av tinnorganiske forbindelser i enkelte fiskeslag fra forurensede havner og fjorder i Norge. 

Prøvematerialet er imidlertid sparsomt med hensyn på antall prøver og hvilke arter som er undersøkt. Alle prøvene er hentet fra områder med kjente kilder til forurensing og det mangler derfor data fra bakgrunnseksponerte områder. 

Det er også få data om forekomster og spredning av disse forbindelsene i det marine miljøet.

Basert på norske data om sjømatkonsum kan skjell inneholde opp til ca 2 mg tinnorganiske forbindelser (sum TBT, DBT og TPT)/kg skjellmat, basert på massen til tinn, uten at høykonsumenter av skjell og annen sjømat overskrider TDI for tinnorganiske forbindelser. 

Fiskelever kan inneholde opp til ca 2 mg tinnorganiske forbindelser (sum TBT, DBT og TPT)/kg fiskelever, basert på massen til tinn, uten at høykonsumenter av fiskelever og annen sjømat overskrider TDI for tinnorganiske forbindelser. 

Det er knyttet høy usikkerhet til beregningene av veiledende maksimalinnhold av tinnorganiske forbindelser i sjømat, fordi det er liten kunnskap om bakgrunnsnivå i kosten og hva slags sjømat som bidrar mest til eksponeringen. Videre er det knyttet usikkerhet til sjømatkonsum. 

Det er behov for ytterligere analyser av fisk og annen sjømat fra områder uten kjent punktkilde for å kunne gjøre en mer nøyaktig eksponeringskarakterisering.

Risikovurderingen ble publisert: 29.03.2007

Vurderingen ble publisert: 29.03.2007

Kontaktinformasjon

Edel Holene
Koordinator for faggruppen for forurensninger, naturlige toksiner og medisinrester
Tlf. 21 62 28 05
edel.holene@vkm.no